emelie

Tittelen er nok mer inspirert av eksamenslesingen enn av innholdet i denne posten, men Astrid har tagget meg og jeg følger (nesten) alltid reglene.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

1) Jeg liker graffiti.
2) Jeg liker ikke melk, med mindre den kommer i en bolle med coco pops.
3) Til høsten begynner jeg mitt siste år på universitetet i denne byen.
4) Jeg kjøpte julekalender for snart tre uker siden.
5) Jeg er en sucker for bøker, selv om jeg ikke har tid til å lese.
6) Jeg har et bilde av londongutten og meg i halskjedet mitt.

Og jeg sender ballen videre til Bare Thomas, Vutarie, Virrvarr, Binka og Charlotte.

Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt glemt og andre ganger har jeg bare lyst til å gjemme meg være usynlig være ukjent og jeg lurer på om det jeg gjør er bra om noen liker det om noen synes jeg er flink og noen ganger lurer jeg på hvordan alt kan være så fuckings bra og om det kommer til å vare og jeg vet egentlig at det er det ingen som kan svare på og at jeg bare må gjøre mitt beste for at det skal vare for at det skal bli bestandig for han var her i helgen og jeg kjøpte julekalender til han og han kysset meg på torget så alle kunne se det og hvisket at han aldri skal gå fra meg og knærne mine blir som gelé når han ser inn i øynene mine og jeg husker jeg spurte hvordan alt kan være så fuckings bra og han sa det er fordi vi passer bra sammen fordi det er sånn det skal være men i andre enden er ikke alt så fuckings bra og jeg lurer på om mamma har blitt syk i hodet eller om de kanske lyver begge to og jeg er redd og lei meg men han sier han ikke skal gå fra meg han sier han skal være her bestandig jeg er teit og gråter og sier han ikke kan være sammen med meg om jeg også blir syk i hodet og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det men jeg gjorde det og han lo ikke av meg men sa at han ikke går noen steder han sa det igjen og igjen til jeg avbrøt med I love you og egentlig kan jeg ikke gjøre annet enn å tro på det han sier og tro på at det går bra at det ordner seg for you have to deal with it all eventually og det er nettopp det jeg skal gjøre og det skal bli fuckings bra det også jeg må bare lukke øynene telle til tre og trekke pusten dypt

Vi krysser gata på hjørnet der Burberry holder til. Ikke så langt fra Hyde Park, stedet vi møttes for noen få måneder siden. Jeg la ikke merke til den butikken forrige gang, og hadde det ikke vært for at han stoppet for å kjøpe en snickers i kiosken hadde jeg nok ikke lagt merke til butikken denne gangen heller. Det er noe av det jeg liker med å gå tur, at jeg legger merke til noe nytt hver gang.

Ned en trapp og til høyre og forbi sperringene og til venstre og ned en rulletrapp. Knightsbridge. Jeg vet ikke helt hvor vi er, for jeg har ikke kart, men på en måte gjør det ikke noe. Jeg vet at han passer på meg. En gang i tiden, for mange år siden, var jeg redd for å gå meg bort, redd for ikke å finne hjem igjen. Jeg er ikke redd nå. Det gjør ikke noe om vi går oss bort.

På en måte er det mye som er annerledes. Jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vet hvilken retning jeg skal gå. På en annen måte er det som om ingenting har forandret seg. Jeg ligger fortsatt et halvt skritt foran ham bortover Oxford Street, på vei til vaffelboden der jeg noen minutter senere har munnen dekket av belgisk sjokolade og litt krem på nesa. Og jeg skriver fortsatt.

Han smiler når jeg peker på kaken i butikken som skal forestille Wall-E, og han synes jeg er søt når jeg løper rundt i den gigantiske leketøysbutikken med et stort smil om munnen. Det er sånne små ting som gjør at turen hjem til han, som vanligvis ville vært lang og full av stressede mennesker, ikke er noe annet enn koselig. And I always mind the gap between the train and the platform. Alltid.

Noen ganger tar det litt tid før man ser det. Før det synker inn. Jeg innså det over en engelsk frokost for fire dager siden. It sneaks up on you, sier hun. But one day you look at your life and it has purpose. Og jeg kunne ikke vært mer enig. Kanskje varer det ikke evig, det er ikke noe man vet. Men akkurat nå, i dette øyeblikk, kunne jeg ikke vært mer fornøyd.

Jeg har fått noe publisert. Det er en novelle jeg skrev 29. februar. Jeg har visst det ganske lenge. At den skulle bli publisert, altså. Men jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe før nå. Jeg prøvde en gang, men jeg klarte ikke finne de riktige ordene. Jeg har fått noe publisert, men ingen har sagt noe. Londongutten sier han hadde lest den om han kunne, og det er en liten trøst.

Han sier mye fint. Ord som får meg til å føle meg trygg, søte ord som får meg til å smile. Han sier han skal være her for alltid. Bestandig. Jeg vet ikke om det er sant, jeg vet ikke om han kommer til å være her for alltid. Men det er fint å høre han si det. Og det er fint å høre han si at han fortsatt vil elske meg om jeg plutselig bestemmer meg for å bli hundefrisør, selv om jeg er livredd hunder.

Jeg lurer på om jeg gjør han nysgjerrig på samme måte som jeg gjorde deg nysgjerrig. Og jeg skulle ønske jeg visste om du fortsatt var nysgjerrig, om jeg fortsatt får det til. Det er mye jeg lurer på. Oktober er visst måneden for spørsmål, og da av den typen man ikke alltid kan svare på. Eller få svar på. Jeg vet ikke om jeg liker det. Men det er kanskje sånn det skal være.

Vi snakket sammen på telefon i går. Londongutten og jeg. Det var fint å høre stemmen hans igjen, selv om vi hadde snakket sammen bare femtitre minutter tidligere. Det var sol i London. Her regnet det. “Friday?”, sa han. “Friday”, sa jeg. Da skal vi ut i Londons gater, denne gangen med kart. Og kanskje en paraply. Vi skal finne Buckingham Palace, og jeg skal få svar på flere spørsmål.

Han ser på meg og ler når jeg spør om han tar vann på tannbørsten før han pusser tenner. Kanskje er det ikke så rart at han ler. Det er ikke det første man vanligvis tenker på når man sitter på en benk i Hyde Park. Ja, sier han etter en liten stund. Men vann først, så tannpasta. Aldri omvendt. Jeg liker måten han svarer på. Og jeg liker latteren hans.

Vi reiser oss og begynner å gå vekk fra fontenen. Vi går lengre innover i parken. Vekk fra hotellet, vekk fra Lancaster Gate. Det har begynt å blåse litt kjølig, blader fra trærne daler mot bakken og de fleste er på vei hjem. Hva nå?, spør han og ser på meg med et søtt smil om munnen. Vet du hvor Buckingham Palace er, du som bor her? Nei. Vet du? Nei, så derfor tar vi til venstre her.

Han er høy og har et fint smil. Og han gir meg sommerfugler i magen når han spør om han får holde meg i hånda. Jeg kunne lett ha funnet frem til Buckingham Palace om jeg bare kikket på skiltene. Det kunne nok han også. Vi går rundt på måfå og later som om vi ikke vet hvilken vei vi skal ta. Sannheten er kanskje at ingen av oss egentlig har lyst til å finne frem.

Jeg liker tilfeldige spørsmål, sier han rett etter at jeg har spurt om han titter under sengen før han sovner. Jeg svarer ikke, men ser bare opp på ham i noen sekunder før jeg rødmer og ser ned på bakken igjen. Jeg begynner å tro at jeg er den eneste som har vært russ og fortsatt titter under sengen før jeg sovner. Jeg vet ikke hvorfor. Det har bare blitt en vane.

Det kommer ikke som en stor overraskelse når vi til slutt befinner oss på andre siden av parken og innser at vi har gått helt feil vei. Vi er den røde prikken på kartet, Buckingham Palace er firkanten som ligger et godt stykke unna. Neste gang, sier han. Neste gang, sier jeg. Vi tar til venstre i et kryss, med Royal Albert Hall på andre siden av gaten, og fortsetter bortover Kensington Road.

Jeg har fortalt hvor historien slutter. For 21 dager siden kysset jeg en gutt på Trafalgar Square. Det var også der han gav meg svaret på de to siste spørsmålene. Noe mer du lurer på?, spurte han da vi var ferdig med å le av skuespillerne som hoppet i fontenen kun iført badetøy. Ja, sa jeg og så inn i øynene hans. Og uten å flytte blikket spurte jeg om han kysset med øynene igjen.

For å være ærlig vet jeg ikke om han holdt øynene lukket eller ikke. Jeg gjorde i alle fall det. Det blir jo alltid best sånn. Det siste spørsmålet svarte han på før jeg rakk å spørre. I’m so happy, hvisket han før han tok hånden min og begynte å gå mot Leicester Square. Let us meet up with your friends and get something to eat.